Historie

Mayafolkets historie

De gamle mayaene var utbredt over et svært variert landområde som omfatet Chiapas og Yucatán-halvøya i Mexico, hele dagens Guatemala og Belize, og de vestlige delene av Honduras og El Salvador. Den sørlige delen av landet deres var et område med vulkanske fjell og tempererte daler som egnet seg godt til landsbruk.Det sentrale området, lavlandet i Petén-regionen i Guatemala og nabolandene, var dekket av tett, tropisk regnskog der det myldret av dyr, fugler og insekter. Den mektige jaguaren, som spiller en fremtredende rolle i mayaenes billedkunst, levde i disse skogene. Det var i denne ugjestmilde regionen at noen av de største og mest fremstående byene, som Tikal og Yaxchilán, ble anlagt.

I nord, mot Karibia, ligger Yucatán-halvøya, et kalksteinsplatå dekket av lav krattvegetasjon. På grunn av steinens beskaffenhet har halvøya ingen overflateelver, men underjordiske elver danner huler, og når takene på disse raser sammen, oppstår det hull i jorden som kalles cenotes. De var svært viktige for de lokale mayaene: Ikke bare var de deres eneste vannkilder, men de ble også regnet som innganger til den fryktede underverdenen.

Det er vanlig antatt at de første folkegruppene kom til Amerika fra Asia for minst 12 000 år siden under den siste istiden, da det var en landbro over Beringstredet. I flere tusen år levde disse menneskene som nomadiske sanker-jegere og nådde etter hvert sørspissen av kontinentet. Steinredskaper og pilspisser fra denne urperioden tyder på at det som skulle bli mayaenes hjemland, hele tiden har vært bebodd. Fremveksten av faste mayabosetninger begynte i det 1., eller muligens det 2. årtusen f. Kr. Innen år 500 f. Kr. var større sentra etablert i det sentrale lavlandet på steder som Nakbé og El Mirador. Det er også funnet bosetninger i høylandet i sør og i de nordlige delene av Yucatán.

Denne utviklingen fant sted i en periode arkeologene har kalt den «førklassiske». I første halvdel av det 20. årh. inndelte forskerne mayasivilisajonen i tre perioder. Den førklassiske, som ble antatt å være en tid med forholdivis små, primitive landsbybosetninger, begynte ca. 2000 f. Kr. og varte til 250 e. Kr. Den etterfølgende «klassiske» perioden (ca. 250 – 900 e. Kr.) ble regnet som mayasivilisasjonens gullalder, med store fremskritt innen kunst og vitenskap. Den siste perioden var den «postklassiske» (ca. 900 – tidlig 1500-tall), som man mente hadde vært en kulturell nedgangstid i kjølvannet av de store bysentrenes sammenbrudd i lavlandet.

I dag vet man imidlertid at mye av fremskrittet som orinnelig ble tilskrevet den klassiske perioden, i virkeligheten fant sted i den førklassiske epoken, og at det fantes store mayabosetninger flere hundre år tidligere enn man hadde trodd. Det tradisjonelle synet på mayasivilisasjonens sammenbrudd er også blitt revidert. Man trodde opprinnelig at de fleste mayabyene var forlatt i slutten av det 9. årh. e. Kr. som følge av indre opprør, invasjon, hungersnød eller sykdom. Nyere forskning har vist at mayariket ikke var forent, som man tidligere trodde, men besto av bystater som lå i konstant krig med hverandre, eller inngikk allianser. Mot slutten av den klassiske perioden økte både befolkningen og krigføringen dramatisk, samtidig som jordutraming og sykdom nådde et høydepunkt. Disse faktorene kan ha ført til den klassiske mayaperiodens sammenbrudd i lavlandet, men i fjellene i sør og på Yucatán-halvøya blostret mayasivilisasjonen  videre inntil spanjolene ankom på 1500-tallet.

Skrevet av Timothy Laughton, Mayaene, myter, kunst og levende symboler, Grøndahl og Dreyers Forlag AS 1999.