Tale fra Berthe Spangen

F.V: Daværende leder av Guatemalaklubben, Sonja Svindal Granås, tidligere Guatemalas ambassadør i Norge, Marta Eulalia Estrada Xicara og Berthe Spangen. 

F.V: Daværende leder av Guatemalaklubben, Sonja Svindal Granås, tidligere Guatemalas ambassadør i Norge, Marta Eulalia Estrada Xicara og Berthe Spangen. 

På Guatemalatreffet i 2013 i Asker, holdt Berthe Spangen en flott og rørende tale til hele klubben. Spangen har formidlet mange adopterte fra Guatemala til Norge og var Adopsjonsforums representant i landet. Guatemalatreffet var et betydningsfullt gjensyn med mange av de eldste adopterte. Med godkjennelse fra Berthe, har vi nå publisert talen slik at alle kan lese hennes ord. 

Normal
0

21

false
false
false

NO-BOK
JA
X-NONE

/* Style Definitions */
table.MsoNormalTable
{mso-style-name:»Vanlig tabell»;
mso-tstyle-rowband-size:0;
mso-tstyle-colband-size:0;
mso-style-noshow:yes;
mso-style-priority:99;
mso-style-parent:»»;
mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt;
mso-para-margin-top:0cm;
mso-para-margin-right:0cm;
mso-para-margin-bottom:10.0pt;
mso-para-margin-left:0cm;
line-height:115%;
mso-pagination:widow-orphan;
font-size:11.0pt;
font-family:Calibri;
mso-ascii-font-family:Calibri;
mso-ascii-theme-font:minor-latin;
mso-hansi-font-family:Calibri;
mso-hansi-theme-font:minor-latin;
mso-fareast-language:EN-US;}

– 

Kjære Guaklubben. Takk for invitasjonen! Det er fantastisk hyggelig å treffe så mange gamle kjente, og jeg gleder meg til å bli kjent med dem jeg ikke har truffet før.

Jeg har prøvd å ordne tankene mine rundt adopsjon slik jeg husker det.

Leder Sonja har introdusert meg til programmet for treffet som eskorte for flere av de som er adoptert fra Guatemala. Det er riktig, men det viktigste er kanskje at jeg i 15 år var Adopsjonsforums stedlige representant i Guatemala. Det innebar at jeg måtte pleiekontakten med institusjoner, offentlige instanser og advokater, og i noen tilfeller også med pleiemødre og adoptivmødre. Det var til tider ikke bare enkelt. Jeg hadde jevnlig brev- og telefonkontakt med Adopsjonsforum Og jeg hadde også direkte kontakt med adopsjonssøkere via brev og telefoner, og selvsagt når noen kom for å hente sine barn selv.

Det har ikke alltid vært lett å være lokal representant, fordi adopsjon i stor grad skaper mistro, og at det er lureri og lokking av fattige mødre. Det hender også at ledere i Adopsjonsforum til tider ikke forstår hvor stor og krevende innsats man gjør uten noe støtteapparat.

Jeg vil fortelle hvordan og hvorfor adopsjon er startet for mitt vedkommende. Jeg bodde i Guatemala fra 1964 til 1995. I 1973 var vi på julebesøk i Norge. Jeg hadde med meg mine 3 barn, det beste som har hent meg i mitt liv. Mens vi var i Norge fikk jeg henvendelse fra noen venner og kollegaer av en fetter av meg. De ville så gjerne adoptere, og hadde ventet så lenge. Kunne jeg hjelpe? Jeg kunne ikke love noe, men det var nok antagelig noen barn for adopsjon siden det var mange nødlidende i Guatemala. Jeg lovet å forhøre meg når jeg kom tilbake.

På det tidspunktet hadde jeg startet en forretning og jeg hadde mange ansatte. Første skritt var å fortelle om det norske ekteparet. Etter en stund fikk jeg vite om en enslig mor som ventet sitt andre barn. Det var umulig for henne å beholde barnet fordi hun jobbet som hushjelp, og hun fikk til nød ha med seg ett barn på jobben. Jeg dro til oppgitt adresse der jeg fant henne. Førsteinntrykket var voldsomt. Døren åpnet seg rett fra gaten inn til et overbefolket rom og en støyende tv. Jeg forklarte at hvis hun ønsket det slik, tok jeg med glede imot barnet, men jeg kunne ikke hjelpe henne økonomisk. Vi ble enige om at jeg skulle få beskjed når barnet var født, og plutselig en dag var det et faktum.  På det offentlige sykehuset får man kun ett døgn etter at barnet er født, så er det rett ut. Jeg måtte komme på sykehuset og hente barnet samme dag. Det ble oppstandelse da jeg kom hjem med en nyfødt baby. Hvor skulle jeg ellers gjøre av barnet? Min eks-mann var rasende. Men alt ordnet seg ved at min svigermor steppet inn som samvittighetsfull barnevakt. Barnet var en fryd. Advokaten jobbet som han skulle, og etter noen måneder var alt klart. Jeg reiste for første gang som eskorte.

I forkant og underveis begynte tankene; hva om de nye foreldrene ikke ble glad i den lille krabaten? Hva om de hadde drømt om et helt annet barn? Jeg ble helt fra meg. Jeg klarte ikke spise og engstet meg for møtet. Det viste seg å være helt unødvendig! Takk og pris.

Dette ekteparet spurte om de kunne rapportere til Adopsjonsforum om at jeg fantes og at jeg var villig til å hjelpe andre familier i Norge. I de følgende 15 årene fikk jeg gleden av det. Jeg må bare tilstå at hver gang et av ”mine” barn dro av sted var jeg like redd, helt til det første brevet med bilder kom. Jeg unner andre den enorme gleden det er å ha barn. Og først og fremst mente jeg at et barn uten fremtid i Guatemala ville få det godt i Norge.

Jeg hadde ingen forestilling om at å være adoptert også kan bety et sterkt behov for å vite mer om egen bakgrunn. Jeg hadde ikke forutsett at adoptivbarn kan ha problemer med egen identitet. Og jeg hadde ingen idé om mulig mobbing på grunn av hudfarge eller andre fysiske karakteristika.

I informasjonsskrivet til Guaklubben ble det nevnt at adopsjonslovgivningen er utilstrekkelig. I min tid fantes det ingen egen adopsjonslov, men adopsjoner var omtalt i lovverket. Adopsjonen ble gjennomført i en notarial akt hos advokaten, men det skjedde først etter at saksbehandler i Familieretten i Guatemala hadde godkjent papirene etter å ha intervjuet moren eller andre foresatte ved to anledninger. Deretter ble adopsjonen endelig registrert i Familierettens protokoll. Det fantes ikke et regelverk man kunne forholde seg til når det gjaldt hvem som kunne ta seg av et barn i tiden fra det var frigitt for adopsjon til papirer og pass var i orden.  Derfor ble barna i denne perioden av mitt arbeide tatt vare på av en pleiemor som fikk betalt for tjenesten. Min erfaring er at den omsorg og stimulering som disse pleiemødrene ga, overgikk med stor margin det de offentlige institusjonene kunne by på. Men mistanken om uryddige forhold, betalte mødre og stjålne barn osv. gjorde at jeg etter noen år valgte å bare formidle adopsjon fra godkjente barnehjem. Det bød på store utfordringer fordi jeg aldri fikk klarhet i deres kriteringer for tildeling av barn. Dette gjeldt i aller høyeste grad det offentlige barnehjemmet Elisa Martinez. Religion kan ha vært et kriterium, at Norge i hovedsak er et protestantisk land var også skremmende. Kanskje trodde man at barna fra Guatemala ville bli tjenerskap i Norge? At det var for kaldt i Norge? Det er farlig å si det høyt, men jeg kunne aldri fri meg fra en mistanke om at penger under bordet til saksbehandlere kan ha gjort at noen land ble tildelt mange barn.

En fortvilende situasjon kunne oppstå når sosionomene i Familieretten viste vegring til å godkjenne adopsjonen. De hadde meget begrensede muligheter til å foreta undersøkelser utenom intervjuer med pårørende på deres kontorer. Men hva når det ikke fantes pårørende? Eller som i et tilfelle hvor mor var udokumentert, fikk penger til å reise til landsbyen sin for å skaffe vitner( noe som var en forutsetning for å få identitetspapirer), men hvor slektningene nektet å hjelpe henne?

Mange barn kom fra andre deler av landet, og sosionomene disponerte ikke bil og hadde vel også få muligheter til å foreta strevsomme reiser til fjerne steder. Den som har vært i Guatemala vet at bussturer kan være både slitsomme og risikable. Andre veiløse steder krever kilometervis til fots. Vel fremme i landsbyen finnes knapt et sted å ta inn. Derfor la sosionomene slike saker til side i månedsvis, og det var forferdelig å se at et barn kunne bli boende på institusjon hele spedbarnsalderen. Underbetalt og uprofesjonelle ansatte ved overfylte institusjoner hadde ingen forutsetninger for å stimulerer de små.

Prinsippet om at barn skal adopteres i eget land føles riktig. Men ikke alle barn er ettertraktet som adopsjonsobjekter blant guatemalanere. De skal helst være lyse både i hud og hår. Andre barn som ikke har dette utseendet risikerer å havne i en slags mellomstatus mellom å være barn og tjenerskap. Vi hadde et slikt eksempel hos naboene i Guatemala City; den lille jenta ble igjen hjemme for å passe oldemor når de andre dro på tur. Hun viste heller ikke nok takknemlighet for å få både klær, mat og litt skolegang.

Jeg vil gjerne fortelle om det lille barnet jeg oppdaget. Hun lå utendørs i en liten pappeske i strøket der vi bodde. Det var et skrekkelig syn. Fluene svermet over den magre ungen, et floket hår og skittent ansikt. En liten klo av en håndklarte å plukke opp kokte bønner og føre dem inn i munnen. Jeg fikk høre at moren hadde bedt disse fattige menneskene passe barnet mot betaling, men hun hadde ikke vist seg på lange tider og hadde heller ikke betalt som avtalt. Det gikk et par dager før jeg begynte å forstå at jeg ville bli en morder om jeg ikke prøvde å gjøre noe for barnet. Et forsøk på å finne faren førte ikke frem. Så bestemte jeg meg for å oppsøke familieretten, og fikk med meg en sosionom som på stedet ga meg tillatelse til å ta meg av barnet. Det viste seg at hun var 13 måneder, for utrolig nok hadde moren levert fra seg fødselsattesten til den fattige familien som skulle passe henne. Hvorfor brukte jeg tid på slike formaliteter? Jo, ellers kunne noen, moren for eksempel komme og si jeg hadde bortført barnet. Vi dro rett til legen. Det viste seg at hun veide mindre en sin fødselsvekt. Ribbeina sto som spiler ut av kroppen. Hodet var fullt av lus og skrittet var strødd med sand. Jeg spurte om hun kom til å overleve. Jeg fikk beskjed om å gi henne babymelk som en nyfødt. Hun ble hele familiens kjæledegge, nybadet, i rent tøy og med flaske hver tredje time. Etter noen dager myknet alle ledd, hun begynte å interessere seg for småsaker vi hadde hengt opp over sengen. Etter en måned sto hun på egne ben, husket frem og tilbake og strålte av livsglede. Så en dag sto moren på døren. Nyheten hadde nådd henne om at barnet var hos meg. Nå ville hun se barnet sitt. Jeg unte henne ikke det, så jeg løy og sa at barnet sov, men jeg kunne godt vise henne et bilde jeg hadde tatt. Det var fra den første dagen, og jeg tror det gjorde inntrykk.  Ikke lenge etter kom det er skriv fra Familieretten. Barnet skulle gis til moren, som på sin side forpliktet seg til å levere henne til et barnehjem og kun hadde lov til å ha henne i helgene. Hvordan kunne noen ta en slik bestemmelse som i hver fall ikke var til barnets beste? Jeg trodde det bare var å adlyde. Noen dager senere dro jeg til barnehjemmet for å se til barnet. Der fikk jeg vite at moren ikke hadde kommet tilbake med barnet etter helgen. I Familieretten fikk jeg vite at moren hadde forsvunnet fra sin faste arbeidsplass på et bordell, og det var ikke mulig å finne henne. Men hvorfor protesterte du ikke mot vår avgjørelse i saken, sa sosionomen. Hvem kunne vite at det var mulig. Det har jeg angret på i alle år.

Helt til slutt har jeg noen ord til dere som er adoptert fra Guatemala.

Det er mye som er galt i styre og stell i Guatemala, men klarer du å se bak dette, oppdager du storheten i tradisjoner, skjønnheten i det frodige landskapet, og fremfor alt vil du forstå at det ligger en enorm kunstnerisk nerve nedlagt i befolkningen. Dette kommer blant annet til uttrykk i tekstilkunsten. Du ser den på et annet nivå hvor vakkert gaver blir pakket inn. Jeg ble forbløffet over å høre musikken til indianeren som kort tid etter ”La Conquista” (erobringen), komponerte musikk i barokkstil for spanjolene. Dere har alle muligheter i dere fra naturens hånd. VÆR STOLTE AV DERE SELV! Jeg er også stolt av dere.

Dette ble lite om eskortering. Om de reisene er det bare å si at lange og slitsomme reiser er mye triveligere når du har et, to eller tre barn å ta deg av. En gang satt jeg på Kastrup flyplass og ventet på å fly siste etappe. Jeg så nok ut som et slags Vigelandsmonument med tre små barn over og rundt meg. Så kommer det en full nordmann og slenger ut en bemerkning om at sånne kan vi lage sjæl. ”Å nei”, sa jeg. ”Ikke gjør det. De kan komme til å ligne på deg.”

   

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s