Hvordan kan noe så trist være så vakkert?
«Vidas Extremas – en dans på livets ytterkanter» er en særegen forestilling som har høstet gode kritikker siden de startet opp på turnéen i Oslo den 6. februar. Blant annet har Klassekampen og Dagbladet kommet med gode analyser og kritikker av stykket, og det har blitt rikelig omtalt på nettsider som nrk.no og scenekunst.no. Så hva gjenstår egentlig å si når tilsynelatende alle lovord er sagt?
Jo, den subjektive opplevelsen kan ennå beskrives. Den som ikke må ta hensyn til en sjanger, en egen rytme, et spesifikt litterært uttrykk. Den lille teksten som leses av få, men viktige lesere med tilknytning til Guatemala. Dere.
https://www.youtube.com/watch?v=IXw2FVw_fQE&feature=youtu.be
Faktisk er budskapet så viktig at vi aldri kan slutte å skrive om det, snakke om det, la oss inspirere og skape nye uttrykksformer som dette. Stykket beskriver én av livets viktigste sider: døden. Frykt for å dø, håp om å lure døden, trang til å dø. Den forlokkende døden som taler fornuft i en forvrengt verden. Den pusher deg nærmere og nærmere stupet, og du må finne ut av hvordan du skal håndtere all smerten, all tvilen, den maniske gleden og håpet. Alltid håpet.
Å være nær døden kan være en av de mektigste kilder til styrke og oppreisning. Denne forestillingen sender oss trygt inn i dette universet der skam, frykt, sinne, tristhet, kjærlighet og identitet granskes med flerspråklige dikt, sanger og universalspråklige danser. Ved å bruke minst fire språk (samisk, norsk, spansk, kaqchikel) gjenskaper artistene forvirringen som oppstår når man plutselig befinner seg på utrygg grunn, utenfor komfortsonen sin. De oppnår at vi som publikum må leve i forvirringen og ta et valg. Kjempe mot og forsøke å forstå? Irritere seg over å plutselig være den som står utenfor? Være nysgjerrig på dette nye, ukjente? Eller aller helst gi seg hen og åpne opp alle kanaler og ta det hele inn i fulle åndedrag.
Om man åpner seg helt, får man en sjelden gave. Følelsene blir sugd inn i en viktig del av samenes og mayafolkets historie, en historie som ennå ikke er over og nettopp derfor blir så sterk. Fortiden er ennå like aktuell, men hvordan håndterer vi den i nåtiden? Smerten er felles for begge folk, og den gjennomsyrer hvert eneste minutt av forestillingen. Og vi vet at mange andre folk i verden føler denne smerten med sitt lokale fortegn.
Så plutselig er jeg som tilskuer midt i Guatemala bys gater. Og jeg undrer meg over at jeg til nå har holdt det hele på en armlengdes avstand selv om kinnene mine er søkkvåte av tårer. Det var en følelse av å titte inn i noe jeg ikke var en direkte del av, men som jeg vet ligger i min historie. Idet jeg reiser gjennom byen min, og jeg kjenner igjen gater og synes luktene er helt tydelige, ja da veller alle tanker frem om det jeg mistet da jeg var barn. Familie, land, smaker. Navlestrengen til det eneste jeg kjente ble kuttet rått og brutalt, og akkurat da tok mitt liv en annen vei. Bort fra borgerkrigen. Bort fra blodet, sårene og døden. Til Norge. Jeg overlevde.
Og nå sitter jeg trygt her i salen og får alt servert så kraftig og intenst på scenen at jeg føler at jeg forenes med fødelandet og smerten jeg alltid har følt. Som jeg lurer på om alle guatemaltekere og kanskje samer blir født med? Smerten som blir til en styrke som skaper nye veier. En styrke som ikke tillater oss å glemme at vi hver dag bør spørre oss selv og tro på svaret: Hva kan jeg gjøre for å bidra til at vi ikke glemmer? Hva kan jeg si for at vi skal komme oss videre?
Og så til slutt: Håpet. «Men ikke frykt. Min venn. Et sted i verden er det noen som føler som du. Et sted i verden er det noen som ser deg.» Sigbjørn Skåden, Vidas Extremas 2015.
Gled dere alle som bor laaaaangt nord for Sinsen-krysset! Sjekk spilletider og annet spennende stoff her: http://beaivvas.no/nb/vidas-extremas/
