GUATEMALA-TREFFET 2018 PÅ HARALDSHEIM 5. TIL 7. OKTOBER. PÅMELDINGSFRIST 26. AUGUST

VELKOMMEN TIL GUATEMALA-TREFFET 2018!
I ÅR SAMLES VI PÅ HARALDSHEIM I OSLO 5. – 7. OKTOBER.
FRIST FOR PÅMELDING: 26.08.2018

img61414-Haraldsheim-frontKjære alle sammen.
Vi gleder oss til å møtes igjen og håper at mange har muligheten til å sette av tid til treffet i høst. På nåværende tidspunkt er det for få påmeldte til å avholde treffet, så meld dere på! Enten dere bare kommer innom en tur, blir en dag eller hele helgen.

Vi håper å få til et variert program der hovedfokus er på å være sammen og skape gode minner.
Har dere noen ideer og tanker, så tar vi de gjerne imot. Det blir selvsagt årsmøte, aktiviteter for barna, piñata og lotteri i år som alle år.

Påmelding til: guaklubben@gmail.com
Husk: Navn, alder, type rom, antall netter,
adresse og telefonnummer.

Priser på rom:
(Vi har holdt av 15 rom med bad enn så lenge.)
Enkeltrom med bad : 660 ,- NOK. per natt.
Dobbeltrom med bad : 880 ,- NOK. per natt.
3-sengsrom bad : 1050 ,- NOK. per natt.
4-sengsrom med bad : 1400 ,- NOK. per natt.
Enkeltrom uten bad : 560 ,- NOK. per natt.
Dobbeltrom uten bad : 690 ,- NOK. per natt.
3-sengsrom uten : 945 ,- NOK. per natt.
4-sengsrom uten bad : 1260 ,- NOK. per natt.

Måltider:
Fredag blir det middag før årsmøtet. Lørdag lager vi lunsj sammen og griller. (Hver og en betaler sin grillmat.)
Lørdag kveld satser vi på at kjøkkenet lager latinamerikansk mat.
Middagen på hotellet koster 185 per person per dag uten drikke.
Det serveres ikke alkohol på hotellet.

Frokostbuffé : Man-Lør.06:30-09:30/Søn.07:00-10:00,WIFI,sengetøy/håndklær og parkering er inkludert i våre priser.
http://haraldsheim.no/

Hanne Kirsti Lunder fikk utdelt Rotarys høyeste utmerkelse, Paul Harris Fellow, 9. mars 2018.

Hanne Lunder_utmerkelse

På bildet: Hanne Kirsti Lunder,
President i Vestby Rotary Klubb Paul Lohmann
Else Tannum, hun har også fått Vestby Kommunes Kulturpris samt Paul Harris Fellow.

Guatemala-klubben gratulerer Hanne Kirsti hjerteligst med den ærefulle utnevnelsen Paul Harris Fellow, Rotarys høyeste utmerkelse.

Det er Spjelkavik Rotary Klubb som har gitt Hanne utmerkelsen, men på grunn av den store avstanden var det Vestby Rotary Klubb som sto for selve tildelingen den 9. mars i år.

Denne utnevnelsen har hun fått for sitt nitidige arbeid gjennom mange år for og med mennesker i Guatemala. Et arbeid som foregår her i Norge i form av blant annet innsamlinger av klær, penger og medisinsk utstyr. Hun har sammen med Mai Britt skapt Clinica Noruega, en helseklinikk der fattige kan få kvalifisert medisinsk hjelp. I dette arbeidet har de to lagt til rette for at en hel rekke nordmenn har kunnet reise ned og bidra med sin kompetanse.

Hanne startet opp og driver en skolefadderordning som sørger for at 289 barn i Aguacatán Skolestipend i Aguacatan, Guatemala får støtte til skolegang.

I tillegg har Hanne bidratt til kulturutveksling som keramiker og bistått mange adoptivfamilier både i form av å arrangere reiser og mer konkret hjelp til den enkelte. For å nevne noe.

Takk til Harald Tronstad, Past President i Spjelkavik Rotaryklubb, Assisterende guvernør for Nordre Sunnmøre i Rotarydistrikt 2305 for arbeidet med denne utmerkelsen.
Talen Harald skrev til Hanne i denne anledningen, kan du lese her: TALE TIL HANNE KIRSTI LUNDER

¡Felicidades🇬🇹🎈💜🇧🇻

VIDAS EXTREMAS – EN DANS PÅ LIVETS YTTERKANTER

1456308007962Hvordan kan noe så trist være så vakkert?

«Vidas Extremas – en dans på livets ytterkanter» er en særegen forestilling som har høstet gode kritikker siden de startet opp på turnéen i Oslo den 6. februar. Blant annet har Klassekampen og Dagbladet kommet med gode analyser og kritikker av stykket, og det har blitt rikelig omtalt på nettsider som nrk.no og scenekunst.no. Så hva gjenstår egentlig å si når tilsynelatende alle lovord er sagt?

Jo, den subjektive opplevelsen kan ennå beskrives. Den som ikke må ta hensyn til en sjanger, en egen rytme, et spesifikt litterært uttrykk. Den lille teksten som leses av få, men viktige lesere med tilknytning til Guatemala. Dere.

https://www.youtube.com/watch?v=IXw2FVw_fQE&feature=youtu.be

Faktisk er budskapet så viktig at vi aldri kan slutte å skrive om det, snakke om det, la oss inspirere og skape nye uttrykksformer som dette. Stykket beskriver én av livets viktigste sider: døden. Frykt for å dø, håp om å lure døden, trang til å dø. Den forlokkende døden som taler fornuft i en forvrengt verden. Den pusher deg nærmere og nærmere stupet, og du må finne ut av hvordan du skal håndtere all smerten, all tvilen, den maniske gleden og håpet. Alltid håpet.

Å være nær døden kan være en av de mektigste kilder til styrke og oppreisning. Denne forestillingen sender oss trygt inn i dette universet der skam, frykt, sinne, tristhet, kjærlighet og identitet granskes med flerspråklige dikt, sanger og universalspråklige danser. Ved å bruke minst fire språk (samisk, norsk, spansk, kaqchikel) gjenskaper artistene forvirringen som oppstår når man plutselig befinner seg på utrygg grunn, utenfor komfortsonen sin. De oppnår at vi som publikum må leve i forvirringen og ta et valg. Kjempe mot og forsøke å forstå? Irritere seg over å plutselig være den som står utenfor? Være nysgjerrig på dette nye, ukjente? Eller aller helst gi seg hen og åpne opp alle kanaler og ta det hele inn i fulle åndedrag.

Om man åpner seg helt, får man en sjelden gave. Følelsene blir sugd inn i en viktig del av samenes og mayafolkets historie, en historie som ennå ikke er over og nettopp derfor blir så sterk. Fortiden er ennå like aktuell, men hvordan håndterer vi den i nåtiden? Smerten er felles for begge folk, og den gjennomsyrer hvert eneste minutt av forestillingen. Og vi vet at mange andre folk i verden føler denne smerten med sitt lokale fortegn.

Så plutselig er jeg som tilskuer midt i Guatemala bys gater. Og jeg undrer meg over at jeg til nå har holdt det hele på en armlengdes avstand selv om kinnene mine er søkkvåte av tårer. Det var en følelse av å titte inn i noe jeg ikke var en direkte del av, men som jeg vet ligger i min historie. Idet jeg reiser gjennom byen min, og jeg kjenner igjen gater og synes luktene er helt tydelige, ja da veller alle tanker frem om det jeg mistet da jeg var barn. Familie, land, smaker. Navlestrengen til det eneste jeg kjente ble kuttet rått og brutalt, og akkurat da tok mitt liv en annen vei. Bort fra borgerkrigen. Bort fra blodet, sårene og døden. Til Norge. Jeg overlevde.

Og nå sitter jeg trygt her i salen og får alt servert så kraftig og intenst på scenen at jeg føler at jeg forenes med fødelandet og smerten jeg alltid har følt. Som jeg lurer på om alle guatemaltekere og kanskje samer blir født med? Smerten som blir til en styrke som skaper nye veier. En styrke som ikke tillater oss å glemme at vi hver dag bør spørre oss selv og tro på svaret: Hva kan jeg gjøre for å bidra til at vi ikke glemmer? Hva kan jeg si for at vi skal komme oss videre?

Og så til slutt: Håpet. «Men ikke frykt. Min venn. Et sted i verden er det noen som føler som du. Et sted i verden er det noen som ser deg.» Sigbjørn Skåden, Vidas Extremas 2015.

Gled dere alle som bor laaaaangt nord for Sinsen-krysset! Sjekk spilletider og annet spennende stoff her: http://beaivvas.no/nb/vidas-extremas/

Fangene av Sepur Zarco

Langvarige protester: Her fra den internasjonale dagen for urfolkskvinner utenfor nasjonalpalasset i Guatemala City. Foto: viacampesina.org, Kilde: Ijmonitor. 

Langvarige protester: Her fra den internasjonale dagen for urfolkskvinner utenfor nasjonalpalasset i Guatemala City. Foto: viacampesina.org, Kilde: Ijmonitor. 

Mandag 1. februar markerte en stor dag for Guatemalanske og latinamerikanske historiebøker. Ikke siden rettsprosessene i 2013 mot tidligere diktator Ríos Montt, har det vært andre rettssaker tilknyttet overgrepene under borgerkrigen i Guatemala. Montt ble for tre år siden funnet skyldig for folkemord og forbrytelser under hans diktatur-tid. Landet er i dag et prakteksempel på at det er aldri for sent å gjenvinne verdigheten. 

Den nåværende rettssaken omhandler overgrepene av urfolkskvinner utført i en militærbase ved navn Sepur Zarco under borgerkrigen. Der ble kvinnene regelrett holdt som arbeids-og sexslaver. I tillegg til seksuelle handlinger, ble de tvunget til å lage mat og vaske soldatenes skjorter – uten noen form for kompensasjon. Det systematiske slaveriet i leiren pågikk i 6 år. Mennene ble enten drept, tvunget til å bygge basen eller klarte å flykte opp i fjellene. Det tok 20 år etter fredsforhandlingene ble avsluttet før kvinnegruppene Unamg, MTM og Asociación Jalok U organiserte seg og tok ordet selv. De som ble igjen i skrekkleiren, de guatemalanske enkene. 

Denne uken, i Guatemala City, i samme rom hvor Montt ble funnet skyldig, trår nå mayakvinnene selv opp på talerstolen og, ved hjelp av tolk, blir endelig forstått. Dette er første gang at en nasjonal domstol i et land behandler anklager om seksuelle overgrep og slaveri som internasjonale forbrytelser. Også denne rettsprosessen har fått nasjonal og internasjonal oppmerksomhet, og sendingene kan sees via direkteoverføringer på nett. 

 

Den norske ambassaden i Guatemala blir værende

I fjor høst kom den sjokkerende og triste nyheten om at den norske ambassaden i Guatemala skulle legges ned til sommeren. Ambassaden er en av fem norske ambassader globalt sett som skulle legges ned og beslutningen kom av budsjettmessige rammebetingelser. Etter protester og underskriftskampanjer ser det ut til at det norsk-guatemalanske interessesamfunnet har blitt hørt av den norske regjeringen. Avvklingen er i det minste utsatt til desember, skrev FOKUS Forum for kvinner og utviklingsspørsmål, i februar i år.

Du kan lese mer om avgjørelsen på FOKUS sine nettsider.